Fjorgården Skageflå
Skageflå er en av ti fraflyttede fjordgårder i Geirangerfjorden. Den spektakulære plasseringen og den luftige sjøveien opp gjør gården til den mest kjente av dem. Gården ligger på en fjellhylle 250 meter over fjorden og med fantastisk utsikt til fossene De Syv Søstre og fjordgården Knivsflå på andre siden.
På det meste hadde de over 120 dyr der oppe. Det var geiter, kuer og hest. Skageflå er en veldig gammel gård, og var første gang nevnt i skriftlige kilder i 1613. De fleste av årene Skageflå var bebodd gikk stien opp gjennom en bratt og vanskelig fjellside. Her var det i gamle dager lagt ut tømmerstokker for å gå på. Segnen forteller at når lensmannen kom opp til Skageflå for å pante skatt, tok bonden bort disse stokkene, og lensmannen måtte snu. Denne vanskelige sjøveien er nok hovedgrunnen til at Skageflå i kortere perioder har lagt øde. Først i 1855 vedtok kommunestyret at Skageflå skulle få midler til å utbedre stien. Samme året dro minebasen Ole P. Solnørgjærde til fjells med sprengstoff i sekken. Han skulle skyte ut fjell, meisle trappetrinn og lage til rekkverk. I de senere årene har også Storfjordens Venner lagt ned mye arbeid i å holde stien ved like.
Folk som bodde langs fjorden lærte seg å leve med farene. Gårdene ble ofte rammet av steinsprang og snøskred. Skageflå ligg trygt til for snøskred, men i 1873 ble mye av åkerjorda ødelagt på grunn av et jordskred. Denne hendinga var en medvirkende grunn til at gården ble delt i to året etter.
Barna gikk på skole i Geiranger og var borte 1-2 uker i slengen. Når de var hjemme ble de lært opp til å gjøre gårdsarbeid. De aller yngste som ikke kunne arbeide ble bundet med tau til husmurene, så de ikke skulle falle ut for kanten. Skageflå ble fraflyttet i 1918, men ble fremdeles brukt som slåttemark til lenge etter krigen.
I 1993 arrangerte den norske kongen og dronninga sitt sølvbryllup på Skageflå og kongelige fra store deler av Europa deltok. Mange av dem var spreke og tok seg opp til fots, men både den svenske og den norske kongen fikk helikopterhjelp. En flott dag med langbord, hvite duker og god stemning. Dronning Sonja er ofte på tur i området og Skageflå er som regel et fast turmål. Dronninga er også æresmedlem i Storfjordens Venner.
Hvorfor her?
Du lurer kanskje på hvorfor folk bosatte seg langs fjorden og i tillegg høyt oppe og i tilsynelatende svært umulig terreng?
Dette er det ikke noe enkelt svar på siden det skjedde for 600-700 år siden. På denne tiden var det vanskelige tider i landet, sykdommer herjet og det var ofte hungersnød.
Inne i Geiranger ble det etter hvert fullt og folk fant seg ikke verken hus eller jord. Alternativene var enten å flytte innover landet eller ut til kysten. Innover i landet manglet man fisk, og ute med kysten var det lite jaktmuligheter (ryper, tiur, harer, reinsdyr), mens man fikk begge deler inne i fjordene. Det ble i tillegg sagt at den friske lufta inne i fjordene spilte en viktig rolle. På disse gårdene levde de i ett med naturen i mange generasjoner, men etter hvert ble det for tungt og i løpet av ca. 50 år på første halvdel av 1900-talet var alle gårdene fraflyttet.
I dag blir gårdene brukt som fritidsboliger.
Storfjordens Venner
Storfjordens Venner ble stiftet 12. juli i 1975, og arbeider for å verne om kulturminne og levende tradisjon. Interesseområdet for foreningen er de nedlagte fjord- og fjellgårdene rundt Storfjorden på Sunnmøre med fjordarmene Geirangerfjorden, Sunnylvsfjorden, Norddalsfjorden og Tafjorden. På fraflyttede fjord- og fjellgårder ved Storfjorden gjenreiser og restaurerer Storfjordens Venner bygninger finansiert ved egne midler, dugnad, offentlige og private tilskudd. Mange eiere får tilskudd til restaurering og transport. Storfjordens Venner har også deltatt i rydding og vedlikehold av stier, stell av kulturlandskap m.m.
En junisøndag i 1975 inviterte hotelldirektør Karl Mjelva syv utvalgte menn til hotellet sitt. Han samlet dem på terrassen, serverte kaffi og fortalte om kongstanken sin. Fjordgårdene er unike. De forteller om det livsmotet forfedrene hadde i kampen for å berge livet og samtidig skape et hjem for seg og sine. Uten gårdene blir fjorden fattigere, sa Mjelva. Vi må redde disse minnesmerkene før det er for sent. Tiden var inne og ordene fant grobunn. Åtte ildsjeler ville bygge opp igjen løa på Skageflå. Senere skulle man prøve å redde flest mulig hus på de fraflyttede gårdene. Brønnhuset på Skageflå ble det første av mange. Foreningen Storfjordens Venner hadde sett dagens lys.